Ni dager igjen til den store dagen

Om åtte dager legges jeg inn på Aleris i Oslo. Først skal jeg gjennom blodprøver og blodfortynnende sprøyte samt samtaler med sykepleier og anestesilege, hvorpå jeg blir overlatt til meg selv og mine tommeltotter som sannsynligvis blir tvinnet titt og ofte i løpet av kvelden. Jeg skulle ønske de bare kunne klubbe meg i hodet med noe hardt og vekke meg igjen når det er over.

Jeg skal altså ta en Gastric Bypass, en operasjon der magesekken reduseres kraftig og tarmen blir kortet inn. Vektreduksjonen skjer altså ikke bare ved at jeg er tvunget til å spise mindre, næringsopptaket fra den forkortede tarmen er også redusert og gjør at jeg i den første tiden etter inngrepet i praksis blir underernært. Vekten kommer sannsynligvis til å rase ned denne første tiden, og jeg er veldig spent på hvordan det faktisk blir å være Albertine i den tiden. En ting er at jeg må venne meg til en helt ny kropp, en annen ting er at jeg ikke lenger kan bruke mat på samme måte som før. For jeg har tillagt mat en hel rekke funksjoner: Jeg spiser når jeg er sint, når jeg er glad eller når jeg er lei meg. Det gjør at jeg slipper å forholde meg til de følelsene. Jeg spiser når jeg er frustrert, når jeg vil belønne meg eller når jeg har gjort noe dumt. Og jeg spiser når jeg kjeder meg. Maten er min beste venn og min verste fiende, og mitt forhold til maten er så skrudd at jeg gleder meg til å kunne forholde meg til at mat kun er næring. Der andre spiser for å leve, lever jeg for å spise. Men, nå er det altså slutt. Aldri mer skal jeg kunne glefse i meg en hel graniosa alene, eller en pose potetgull, eller en hel plate Stratos. Aldri skal jeg kunne drikke halvannen liter Cola på en kveld eller spise tre stykker sjokoladekake. Aldri mer. Og det kjennes ikke det minste vemodig. Jeg vil spise sånn som de andre gjør. Helt normalt.

I tiden før operasjonen blir de fleste oppfordret til å gå ned litt på egen hånd. Dette er for å redusere størrelsen på leveren, som normalt inneholder mye fett hos sykelig overvektige mennesker. Jeg har heldigvis klart å gå ned en del som et resultat av et kosthold med lite karbohydrater. I tillegg har jeg begynt å trene, og jeg er storfornøyd med både treningshyppigheten og styrken jeg faktisk besitter. Det er morsomt å trene!

Oi, jeg ser det at det fort kan bli langt når jeg skal skrive om dette. Kanskje jeg heller skulle lage middag til ungene og spare litt info til senere innlegg. Takk for at du leste!